Undersøkelse fortsetter
6. Omnibus-undersøkelsen
En undersøkelse av mer enn 1.000 voksne, representative for den britiske befolkningen, ble gjennomført for å beregne tilstedeværelse og samsvar med «finansiell motvilje», og for å mer nøyaktige estimater av fenomenets karakter.
Omnibus-undersøkelsen ble gjennomført per telefon av BMRB i løpet av helgen 6. til 9. september 2002. Spørsmålene som var inkludert i undersøkelsen for å utvikle målestokken «følelsemessig orientering i personlig økonomi» er vist i tabell 1.
Hvor sanne eller usanne er de følgende utsagnene om deg og dine tanker? Vennligst svar med
helt sant, for det meste sant, for det meste usant eller helt usant.
-
Jeg syns det er svært kjedelig å overvåke mine bank- og kredittkortkonti.
-
Jeg foretrekker å ikke engang tenke på hvilken tilstand min personlige økonomi er i.
-
Å tenke på min personlige økonomi gir meg skyldfølelse.
-
Det er ikke noe særlig poeng i å spare penger og være forsiktig med dem fordi du kan
miste dem uten at du har skylden.
-
Å tenke på min personlige økonomi kan få meg til å føle meg engstelig.
Operasjonaliseringen av en målestokk for «økonomisk motvilje»
Disse fem spørreskjemaelementene ble undersøkt ved hjelp av standardiserte psykometriske teknikker og funnet å danne en koherent målestokk på økonomisk motvilje.
Etter å ha lagt dem sammen danner elementene en normal fordeling vist i Figur 1. De fleste befinner seg midt på skalaen uten sterke følelser for eller imot personlig økonomi. En liten andel befinner seg på hvert sitt ytterpunkt av skalaen; «financialfiles» (personer med utelukkende positive holdninger til egen økonomi) og «financialphobes» («finansfobikerne» = personer med entydig og sterkt negative holdninger til egen økonomi). Som mest ytterliggående var det 11 individer av utvalget på 1013 (én prosent) som oppnådde det mest ytterliggående resultatet ved at de rangerte hvert av de fem utsagnene som «Helt sant». Motsatt var det 19 respondenter (1,9 prosent) som rangerte de fem utsagnene som «Helt usant».
Disse fem spørreskjemaelementene ble undersøkt ved hjelp av standardiserte psykometriske teknikker og funnet å danne en koherent målestokk på økonomisk motvilje.
Etter å ha lagt dem sammen danner elementene en normal fordeling vist i Figur 1. De fleste befinner seg midt på skalaen uten sterke følelser for eller imot personlig økonomi. En liten andel befinner seg på hvert sitt ytterpunkt av skalaen; «financialfiles» (personer med utelukkende positive holdninger til egen økonomi) og «financialphobes» («finansfobikerne» = personer med entydig og sterkt negative holdninger til egen økonomi). Som mest ytterliggående var det 11 individer av utvalget på 1013 (én prosent) som oppnådde det mest ytterliggående resultatet ved at de rangerte hvert av de fem utsagnene som «Helt sant». Motsatt var det 19 respondenter (1,9 prosent) som rangerte de fem utsagnene som «Helt usant».
Personer som viste noen av «symptomene» på økonomisk unnvikelse var svært fremtredende.
For eksempel rangerte 51 prosent av utvalget minst ett av utsagnene som «Helt sant» og 84
prosent rangerte minst ett av de fem utsagnene som enten «Helt sant» eller «For det meste
sant». Etter disse kriteriene viser minst halve befolkningen noen symptomer på økonomisk
unnvikelse.
Kurven kan enten ses på i sin helhet eller ved å betrakte de øverste 20 prosent som «finansfobikerne» og de øvrige 80 prosent som «de normale» (tilsvarende det vi gjør med mange abnormale tilfeller selv om de egentlig utgjør en helhet som dysleksi og depresjon). 20 prosent er den vanlige (men tilfeldige) separasjonen for de ekstreme scorerne på en slik psykologisk skala. Dette korresponderer med scorene på mellom 5 og 10 (inkludert). En nyttig måte egenskapen til økonomisk unnvikelse kan bli undersøkt på er å se på karakteristikkene til personer med høyt score på denne skalaen, finansfobikerne.
Figur 1. Hele fordelingen av skalen for «økonomisk unnvikelse».
I de fleste tilfeller vil man få tilsvarende resultater uavhengig av hvorvidt målestokken behandles som et hele eller rett og slett benyttes for å dele utvalget inn i to grupper. Det kan imidlertid forekomme tilfeldige forskjeller. For eksempel har kvinner en tendens til å havne i begge ender av kurven og vil derfor opptre med en større prosentandel i gruppen «finansfobikere», men deres gjennomsnittlige score vil ikke være forskjellig.
Kurven kan enten ses på i sin helhet eller ved å betrakte de øverste 20 prosent som «finansfobikerne» og de øvrige 80 prosent som «de normale» (tilsvarende det vi gjør med mange abnormale tilfeller selv om de egentlig utgjør en helhet som dysleksi og depresjon). 20 prosent er den vanlige (men tilfeldige) separasjonen for de ekstreme scorerne på en slik psykologisk skala. Dette korresponderer med scorene på mellom 5 og 10 (inkludert). En nyttig måte egenskapen til økonomisk unnvikelse kan bli undersøkt på er å se på karakteristikkene til personer med høyt score på denne skalaen, finansfobikerne.
Figur 1. Hele fordelingen av skalen for «økonomisk unnvikelse».
I de fleste tilfeller vil man få tilsvarende resultater uavhengig av hvorvidt målestokken behandles som et hele eller rett og slett benyttes for å dele utvalget inn i to grupper. Det kan imidlertid forekomme tilfeldige forskjeller. For eksempel har kvinner en tendens til å havne i begge ender av kurven og vil derfor opptre med en større prosentandel i gruppen «finansfobikere», men deres gjennomsnittlige score vil ikke være forskjellig.
