Lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven)

5.2.2 Egeninkasso og fremmedinkasso

Inkassoloven skiller mellom innkreving av pengekrav for andre (fremmedinkasso) og innkreving av egne pengekrav (egeninkasso). Skillet har betydning i flere relasjoner. For det første stilles det nærmere angitte krav til virksomheten, herunder krav om inkassobevilling for den som skal drive ervervsmessig eller stadig inndriving av pengekrav for andre, jf. inkassoloven §§ 4 til 6. Videre kommer inkassoloven kapittel V om inkassatorens forhold til fordringshaveren ikke til anvendelse ved egeninkasso. Inkassoforskriftens maksimalsatser for fordringshaverens rett til gebyrmessig erstatning er også forskjellige for egeninkasso og fremmedinkasso.

Dersom man forutsatte at inkassoloven gjaldt for Statens innkrevingssentral, kunne det reises spørsmål ved om SIs virksomhet er egeninkasso eller fremmedinkasso i lovens forstand.

Statens innkrevingssentral

Det forhold at Statens innkrevingssentral i hovedsak krever inn statlige fordringer, kan isolert sett trekke i retning av at SI driver egeninkasso. Det kan argumenteres for at staten bør bedømmes som ett og samme subjekt uansett om fordringene innkreves for ulike statlige organer.

På den annen side er forholdet mellom SI og det enkelte statlige organ i praksis organisert som et oppdragsgiver- og oppdragstakerforhold, der SIs myndighet er regulert i særskilte avtaler med den enkelte oppdragsgiver. Bare for et fåtall av kravene har SI overtatt kravet slik at innkrevingen skjer i egen regi. Dette kan tale mot at SIs virksomhet er egeninkasso. Det er lagt til grunn at de inkassoreglene som gjelder ved innkreving av krav på vegne av andre, kommer til anvendelse når et hovedforetak danner særskilte juridiske enheter som tar hånd om innkrevingen av hovedforetakets krav.

(kilde: regjeringen)