7. Årsakene til økonomisk aversjon
For å få en forståelse av årsakene til dette syndromet kan vi vende tilbake til det rike materialet fra dybdeintervjuene med de høye nivåene av emosjonell aversjon mot personlig økonomi. Intervjuene avdekket noen tilbakevendende mønstre som byr på forsøksvise hypoteser om hvorfor noen personer er eller har blitt finansfobikere. Tre teorier presenteres nedenfor. Den første er understøttet av fakta fra flere respondenter og fra omnibus- undersøkelsen, den andre og tredje er mer spekulative.
For å få en forståelse av årsakene til dette syndromet kan vi vende tilbake til det rike materialet fra dybdeintervjuene med de høye nivåene av emosjonell aversjon mot personlig økonomi. Intervjuene avdekket noen tilbakevendende mønstre som byr på forsøksvise hypoteser om hvorfor noen personer er eller har blitt finansfobikere. Tre teorier presenteres nedenfor. Den første er understøttet av fakta fra flere respondenter og fra omnibus- undersøkelsen, den andre og tredje er mer spekulative.
Teori A. Frustrert varsomhet
Et antall individer understreket at foreldrene deres hadde pekt på betydningen av økonomisk varsomhet og forsiktighet. Andre og eldre respondenter sa at de selv hadde opplevd fattigdom og knapphet og hadde startet sine voksne liv med gode hensikter om planlegging og sparing i tro på at de selv kunne sørge for økonomisk stabilitet for seg og sine familier. Men på grunn av ytre omstendigheter utenfor deres kontroll hadde de mistet eller blitt fralurt deler av sine hardt opptjente og forsiktig påpassede sparepenger.
Derek (56) hadde arbeiderklasseforeldre, men hadde jobbet som profesjonell hele sin karriere før han førtidspensjonerte seg i 50-åra. Svigerforeldrene hans eide sin egen bolig, og mye av hans økonomiske planlegging var basert på kapitalen dette huset utgjorde, og som ville utgjøre sikkerheten for barna hans når de skulle etablere seg i egne boliger. Så døde svigerfaren hans og svigermoren begynte å utvikle senil demens og måtte derfor på sykehjem. Ettersom huset hennes ble taksert til £60.000 insisterte sosialkontoret på at hun måtte selge det for å betale for oppholdet på sykehjemmet. Da hun døde tre år senere var bare £15.000 av kapitalen intakt, selv om huset da ville ha hatt en verdi på over £100.000. Derek følte at en livslang forsiktig økonomisk planlegging hadde endte med at han hadde £85.000 mindre enn han skulle ha hatt.
Peter (39) jobbet som fagutdannet håndverker. Da han kjøpte huset sitt tilbød megleren (som var tilknyttet et byggefirma) gratis økonomisk rådgivning og, uten å nevne risiko), skaffet ham et lån han bare skulle betale renter på med løfte om lavere månedlige terminer og en stor bonus når lånets løpetid var ute. Få måneder før intervjuet ble han informert om at det ikke ville være akkumulert nok penger til å gjøre opp lånet ved dets utløp. Huset var hans eneste investering, han følte seg forrådt og det han trodde var en fornuftig investering var nå blitt en bekymring for ham.
Millie (61) kom fra svært fattige kår og var bestemt på at hun skulle være forsiktig med penger. Sammen med mannen kjøpte hun et hus og foretok nøye undersøkelser av forskjellige spareplaner. Da de var i 40-åra var de økonomisk komfortable og så frem til en aktiv pensjonisttilværelse. Men svigermoren hennes hadde alltid vært en ødeland og likte kostbare klær og lange ferier. Da svigermoren ble skilt brukte hun alle pengene på luksus og ble blakk. Familien skaffet henne en leilighet og litt penger til å møte alderdommen med. Det meste av Millies sparepenger gikk med til dette og hun følte seg bitter ettersom hun nå bare satt litt bedre i det enn om hun hadde sløst bort alle sparepengene på luksus for seg selv.
Alle disse tre personene hadde i psykologisk forstand problemer med å forsone seg med det faktum at til tross for deres dypfølte innstillinger til forsiktig økonomisk planlegging, og uten at de selv var skyld i det, hadde anstrengelsene deres vært forgjeves. (Vi vet fra annen psykologisk forskning (Inglehart) at slike økonomiske verdier dannes i barndommen og synes å være stabile resten av livet).
Et antall individer understreket at foreldrene deres hadde pekt på betydningen av økonomisk varsomhet og forsiktighet. Andre og eldre respondenter sa at de selv hadde opplevd fattigdom og knapphet og hadde startet sine voksne liv med gode hensikter om planlegging og sparing i tro på at de selv kunne sørge for økonomisk stabilitet for seg og sine familier. Men på grunn av ytre omstendigheter utenfor deres kontroll hadde de mistet eller blitt fralurt deler av sine hardt opptjente og forsiktig påpassede sparepenger.
Derek (56) hadde arbeiderklasseforeldre, men hadde jobbet som profesjonell hele sin karriere før han førtidspensjonerte seg i 50-åra. Svigerforeldrene hans eide sin egen bolig, og mye av hans økonomiske planlegging var basert på kapitalen dette huset utgjorde, og som ville utgjøre sikkerheten for barna hans når de skulle etablere seg i egne boliger. Så døde svigerfaren hans og svigermoren begynte å utvikle senil demens og måtte derfor på sykehjem. Ettersom huset hennes ble taksert til £60.000 insisterte sosialkontoret på at hun måtte selge det for å betale for oppholdet på sykehjemmet. Da hun døde tre år senere var bare £15.000 av kapitalen intakt, selv om huset da ville ha hatt en verdi på over £100.000. Derek følte at en livslang forsiktig økonomisk planlegging hadde endte med at han hadde £85.000 mindre enn han skulle ha hatt.
Peter (39) jobbet som fagutdannet håndverker. Da han kjøpte huset sitt tilbød megleren (som var tilknyttet et byggefirma) gratis økonomisk rådgivning og, uten å nevne risiko), skaffet ham et lån han bare skulle betale renter på med løfte om lavere månedlige terminer og en stor bonus når lånets løpetid var ute. Få måneder før intervjuet ble han informert om at det ikke ville være akkumulert nok penger til å gjøre opp lånet ved dets utløp. Huset var hans eneste investering, han følte seg forrådt og det han trodde var en fornuftig investering var nå blitt en bekymring for ham.
Millie (61) kom fra svært fattige kår og var bestemt på at hun skulle være forsiktig med penger. Sammen med mannen kjøpte hun et hus og foretok nøye undersøkelser av forskjellige spareplaner. Da de var i 40-åra var de økonomisk komfortable og så frem til en aktiv pensjonisttilværelse. Men svigermoren hennes hadde alltid vært en ødeland og likte kostbare klær og lange ferier. Da svigermoren ble skilt brukte hun alle pengene på luksus og ble blakk. Familien skaffet henne en leilighet og litt penger til å møte alderdommen med. Det meste av Millies sparepenger gikk med til dette og hun følte seg bitter ettersom hun nå bare satt litt bedre i det enn om hun hadde sløst bort alle sparepengene på luksus for seg selv.
Alle disse tre personene hadde i psykologisk forstand problemer med å forsone seg med det faktum at til tross for deres dypfølte innstillinger til forsiktig økonomisk planlegging, og uten at de selv var skyld i det, hadde anstrengelsene deres vært forgjeves. (Vi vet fra annen psykologisk forskning (Inglehart) at slike økonomiske verdier dannes i barndommen og synes å være stabile resten av livet).
De satt igjen med en følelse av urettferdighet og sinne som de fant det vanskelig å forholde
seg til mens de kjempet med to motsatte syn på verden; viktigheten av økonomisk varsomhet
og sin egen utilstrekkelighet og maktesløshet når det gjaldt å forholde seg til økonomiske
krefter utenfor deres egen kontroll. Strategien deres for å bearbeide denne ukomfortable
psykologiske dissonansen var å unngå å tenke på den (på nøyaktig samme måte som røykere
og ansatte i tobakksindustrien synes å la være å tenke på de helsemessige effektene av
røyking).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar